Forventninger i Maren Juell Kristensens videokunst

av André Gali

(For besøkende direkte til denne siden

se resten av websiden og bilder her. )

I flere av videoinstallasjonene til Maren Juell
Kristensen undersøkes betrakterens forventninger i
møte med forskjellige typer strukturer knyttet til den
mediehverdagen vi omgir oss med. Disse strukturene
beskriver Kristensen selv som et kollektiv medieminne
som gjør at vi i møte med forskjellige iscenesettende
grep reagerer med spesielle forventninger til
narrativitet. Dette gjelder både narrative strukturer
i film- og tvmediet selv, som kameraføring i f.eks.
horrorfilmer og tv-serier som CSI, og i virkeligheten,
som i forbindelse med presentasjon av berømmelse og
stjerner.
I forbindelse med berømtheter brukes den røde løperen
som et sterkt symbol. Den røde løperen fungerer for
publikum som en scenografi hvor vi forventer å få se
visse karakterer eller figurer utføre gitte
handlinger. I tillegg til løperen finnes det gjerne
tvkameraer og fotografiapparater med skarpe blitzer
som underbygger denne scenografien. På grunn av disse
forventningene, som kan sies å være almene for store
deler av vestens befolkning, reagerer vi gjerne med å
oppsøke denne scenografien for å få et blikk av den
celebriteten som beærer scenen med sin
tilstedeværelse. Det kan være alt fra den norske
kronprinsen til popstjerner og filmstjerner som
Britney Spears eller Tom Cruise.
Gjennom media blir bildet av kjendisen knyttet sammen
med forskjellige historier om hvem hun er som kan være
mer eller mindre sanne. Disse historiene blir igjen
fortolket av oss og blandes sammen med personlige
følelser og meninger som vi prosjiserer tilbake på
dette bildet.
Kristensen undersøker denne relasjonen til kjendisen
og til det kollektive medieminnet blant annet i
videoinstallasjonene "Premiere" og "Going up", begge
fra 2004.

Installasjonen "Premiere" ble vist i et mørk rom hvor
eneste lyskilde kom fra en projektor som var plassert
bak en slags veggkonstruksjon av tre. Fra døren og
frem til konstruksjonen hadde Kristensen plassert en
rød løper og bak veggen projiserte hun en video med
tittelen "Pepsi". Videon var tatt opp fra inne i en
folkemengde som venter på å se berømtheter vise seg.
Lydsporet av folkemengden fungerte som en slags
lokkemiddel og dro publikum inn i installasjonen hvor
de kunne gå over løperen og rundt på baksiden av den
konstruerte veggen. Allerede her iscenesetter
Kristensen publikums forventninger i forhold til
verket. Man blir trukket mot lyden og begynner straks
å få forventninger til hva som foregår på baksiden.
Når man får se videon er kamerablikket et subjektivt
blikk fra en person langt ute i folkemengden.
Folkemengden jubler og man hører kjendisnavn ropes
opp, men man får aldri et glimt av kjendisen.
Forventningene holdes oppe av folkemengden og en
stemme som lover stadig nye kjendiser, men
forventningene innfris ikke. Tittelen understreker
det populærkulturelle i settingen som Kristensen
undersøker. "Premiere" henspeiler på noe vi kanskje
først og fremst forbinder med store stjerner og en
films første kinovisning. Her skal stjernene krysse
den røde løper og posere for publikum og kameraer; det
er nesten en invitasjon til å beskue det guddommelige
i vår mediekultur. Hollywoods superstjerner kan lett
sammenlignes med de greske og romerske gudene eller
helgenene i den katolske kirke. Og vi som publikum til
denne gudeverden ønsker å få et glimt av våre
favorittguder i levende live. I installasjonen blir vi
oppfordret til å være stjernene og krysse den røde
løperen, noe som kanskje kan være både et spennende og
et ukomfortabelt rollebytte. Hvilke forventninger
stiller vi til oss selv når vi skal være (eller
imitere?) stjernene?

En lignende strategi for å lokke publikum inn i
installasjonen som ble brukt i "Premiere" bruker
Kristensen i "Going up" hvor hun har konstruert noe
som kan ligne en filmkulisse av en resepsjon. Formalt
er det en ganske minimalistisk installasjon, med
fliser på gulvet, en lampe hengende fra taket og en
blomst plassert på gulvet. Det er en gang man kan
følge inn gjennom "resepsjonsområde" som leder til en
videovisning på gulvet. I dette rommet er det ikke
gjort noe forsøk på å skjule rommets egentlige
konstruksjoner og man kan også tydelig se hvordan
kulisseveggene er holdt oppe av treplater. På denne
måten understreker Kristensen den iscenesettelsen som
filmsettet er samtidig som hun henleder
oppmerksomheten mot det som befinner seg utenfor
billedrammen.
Videon som vises på en tv plassert på gulvet er en
manipulasjon over et opptak av Marilyn Monroe som
synger bursdagssangen til president John F. Kennedy.
Lyden og bildet er vridd til det ekstreme som om
tvapperatets resepsjon er dårlig og til tider nesten
mister signalet. Mens lyden skifter pitch skvises og
tøyes bildet av Marilyn til det ugjenkjennelige. Også
her undersøker Kristensen celebriteten som fenomen,
men ikke uten humor. Det blir også naturlig å tenke på
Warhols undersøkelse av Hollywoods mytologi, men mens
han undersøker stjernes objekstatus, retter Kristensen
oppmerksomheten mer mot oss som mottakere og
reprodusenter av denne statusen gjennom forventninger.


I Kristensens siste installasjon som ble vist på
Galleri Fimbul i august i år under tittelen "Nothing
to see here" har vi igjen med filmens språk og
forventninger å gjøre, men her har hun konstruert en
form for krimfortelling a lá Alfred Hitchcock.
Tittelen spiller på hva politiet forteller nysgjerrige
tilskuere når en kriminell handling har funnet sted.
Vinduene i galleriet er tapet igjen så man ikke kan få
øye på hva som skjer innenfor før man går inn. Det
eneste man ser på utsiden er en tittelen tapet med
røffe bokstaver og kan nesten oppfattes som en
statement.
Innenfor finner man tre videoprosjeksjoner som kommer
fra taket og vises på gulvet. Videoflaten er sirkulær
og det eneste man ser i bildene er silhuetter av
mennesker og handlinger. I tillegg til videoene er det
en vifte med videotape klistret på som sprer røk som
kommer fra en røkmaskin rundt i rommet.
Første video viser en mann som tenner en sigarett og
står og røker. Neste video viser henholdvis en kvinne
som kler av og på seg og senere et menneske som er
hengt. Siste video viser et skyggespill som etterhvert
viser seg å være en spade som graver og sand som
kastes i en haug. Mer skal det ikke til for Kristensen
å skape en fortelling som publikum skal følge. Igjen
spiller forventningene vi har til filmspråket og
mediereferanser inn. Man tenker fort på film
noir-filmer med sine sigarettrøkende detektiver og
skurker, sine sexy damer og uungåelige kriminalitet og
drap.
Installasjonen minner om en tegneserie i oppbygning.
Vi får presentert noen enkle bilder som følger
hverandre i en narrasjon og leder til at en historie
danner seg i leserens/ publikums fantasi. Bildene er
karikerte og klisjépreget, og på denne måten fungerer
de som igangsettere av en mental konstruksjon av
handling. Igjen reagerer vi med å la bildene oppfylle
de forventningene vi har til en spesiell type
narrativitet. Og nettopp det kan sies å være en
gjenngående tematikk for Kristensen. En oppmerksomhet
rettet mot forventningene våre, et perspektiv på
hvilke konstruksjoner som ligger til grunn for å
forlede og forføre vår fantasi gjennom symboler hentet
fra vårt felles medieminne.

André Gali er utdannet master i teatervitenskap ved
Universitetet i Oslo hvor han har skrevet en
masteroppgave om Andy Warhol og iscensettelse av
kunstnerrollen. For tiden er han temaredaktør i
argument og skriver for kunstkritikk.no.